Bortskjemt

Vi har blitt bortskjemte i Mjøndalen. Siden den nervepirrende kvalikthrilleren mot Elverum på Braskereidfoss i 2006 har det bare gått oppover, sportslig sett. År etter år. Okå, vi rykka rett ned igjen i fjor, men morsomt og lærerikt var det likevel. En stor opptur, tross alt. For klubben, for spillerne og for oss på tribunen. Et nedrykk fra sjølveste Tippeligaen skulle vi da takle. I tillegg til å være verdens koseligste og mest sjarmerende klubb, tror jeg kanskje Mjøndalen IF allerede er verdens beste til å rykke ned fra Tippeligaen. Ikke i antall ganger, men i måten å gjøre det på. Nøkternt, ærlig og med fortsatt solid økonomi. Dessuten skulle vi jo rett opp igjen, blei det sagt. «Fint», tenkte jeg tilfreds. «Da blir det sikkert sånn, jeg gleder meg allerede!»

Obosligaen kom rett i fleisen på oss. Vi har tapt med en drøss mot tre av dem som skiller seg ut som bunnlag.  Vi har vunnet lite. Og mista seiere på slutten gang på gang.Det har ikke bare vært uflaks og uflyt, men også udyktighet og feil disposisjoner. Plutselig var vi et bånnlag. Hallo! Verdens beste bruntrøyer på nedrykksplass i Obos, nå lissom? Nei, makan! 

Mange skulle kanskje tro at oppslutninga om klubben ville stupe. Det gjorde den ikke. Gjennomsnittlig publikumsantall er markant høyere enn sist vi var i nest øverste divisjon. Trøkket fra Solløs-enden av tribunen er bedre. Mjøndalen er en klubb med ryggrad, tradisjon og mange trofaste fans. Det er ikke så mange år siden jeg kjente navnet på annenhver på Mjøndalens hjemmekamper. For så vidt hyggelig, det, men jeg liker det nok bedre sånn det er nå.

Nå har vi fem på rad uten tap i serien. De brune har begynt den stødige klatringa oppover tabellen. Mjøndalen er fortsatt sterke hjemme, og endelig kom borteseieren, for første gang siden 5-0 borte mot Bryne høsten 2014. Noen av oss på tribunen har vært på alle kampene siden da, borte som hjemme, med kun ytterst-ytterst få unntak. Jeg skal hilse spillerne fra dem og si at borteseieren mot KFUM sist helg var velkommen.

Søndag kl. 18 venter Kongsvinger hjemme. Kongsvinger har mange likhetstrekk med Mjøndalen, bortsett fra at de oppi skauen der ikke har peiling på økonomi og klubbdrift. Klubber i Hedmark har visst for vane å mangle peiling på sånt. Pakk inn Güven og la Kongsvinger få kjenne hvorfor statistikken tilsier at poengene blir igjen i Mjøndalen etter en kamp på Isachsen stadion.

Jeg gleder meg til guttanevåre spiller «hjemover» i andreomgang, altså mot målet nærmest Åsen, og «Hei hå, hei hå, nå kjører Mjøndærn på!» runger taktfast fra tribunen. Jeg tipper Pelle og Lindseth kommer til å score, og at begge kommer til å løpe mot hovedtribunen for å juble og å motta jubel. Vi ses der!

Mjøndarsgutta er på gang igjen, nemlig. Jeg kan godt like å bli skjemt bort med sportslig framgang gjennom resten av sommeren og høsten. Og hvis du har et brunhvitt skjerf i skuffen, men vurderer å se EM på TV: Det er morsommere å synge og juble for nok en brun seier enn å irritere seg over nok en spansk støttepasning, en italiensk holding eller en teatralsk portugisisk sutrekopp. Et fantastisk lett valg, faktisk!

Brun seier!

Gaute Reitan

primi sui motori con e-max