Vi er 3050

Men aller først litt om Vålerenga: Mitt første møte med ordentlig fotballengasjement og supporterkultur var i Mjøndalens hjemmekamp mot Vålerenga i toppdivisjonen våren 1982. Vålerenga hadde vunnet serien året før og kom med mange tilreisende, høylydt syngende fans. Ganske eksotisk. Jeg var seks år og like ivrig på å pante flasker som jeg var på å følge med på kampen. Den gang var flasker lov inne på stadion. Også likte jeg Bugg. Én flaske var nok til fire Bugg à 25 øre. Var man flink til å pile mellom beina på folk på tribunen, kunne det bli en del Bugg.

Jeg tusla langs gjerdet foran ståtribunen og var på vei forbi VIF-supporterne. MIF-flagg i den ene handa og en flaskepose i den andre. Det skulle ikke mere til: En forbanna mann kom løpende ned fra tribunen og brølte: «Ta med deg det faens flagget og pell deg til helvete vekk!». Hjælp! Gulp!

En annen fyr tok tak i jakka på barne- og MIF-hateren og fikk ham tilbake opp på tribunen. Samtidig understreka han at det var alvor og pekte bestemt over mot sittetribunen langs Skolegata mens han stakk en femtilapp i handa på meg. En hel femtilapp! Det var jo nok til… eh, sinnssykt mange Bugg! Mjøndalen vant forresten 1-0. Jeg var glad for det, men på en merkelig måte hadde min interesse for både Vålerenga og syngende fotballfans blitt vekka.

I Mjøndalen har vi ikke hatt så mange sånne. På MIF-kamper var det ofte sørgelig stille. Lenge. I mine barne- og ungdomsår besto «supporterlivet» på gamle Nedre Eiker – med få unntak – kun av sporadiske, halvhjerta «Mjøndalsgutt, hei!» fra et sidrumpa publikum på sittetribunen.

Men på bandykamper laget en hard kjerne som kalte seg Nøtteberget tidvis bra liv rundt årtusenskiftet, særlig i tøffe oppgjør mot rivalene i Solberg og Stabæk. Også på fotballkamper av betydning tidlig på 2000-tallet bidro samme gjeng med lyd fra ståtribunen. Samtidig satt en fast gjeng som kalte seg «Rævsliterbenken»  på sittetribunen. Kort fortalt, i 2006 blei enige om å organisere oss og samles på ståtribunen. Gutta på banen fortjente ordentlig støtte på veien tilbake til toppen av norsk fotball. Sang, bluss, flagg, skjerf, bannere, hele pakka. Vi kalte oss 3050. Et velplassert skinnleggspark til alle drammensere og solbergelvinger som alltid har nekta å omtale bygda vår ved navn. Vi tok postnummeret vårt tilbake, det skulle så visst ikke være noe skjellsord!

Siden har antallet dedikerte, syngende MIF-supportere vokst jevnt og trutt. I fjor fikk også vi på tribunen brynt oss på de store gutta i eliten. Laget rykka ned, men på tribunen holder vi fortsatt god tippeligastandard. Bedre enn noen gang, ikke minst takket være en ekstra dedikert gruppe – Ultras Dala (snille gutter, altså!) – som leder an i sang, effekter og bannermaling. Vi roper aldri «dommerjævel» i kor. Vi synger ikke nidviser om motstandere eller rivaler. Vi synger for laget vårt. Kun det. Og vi er blitt mange og synger høyt. I medgang og motgang er vi der, både borte og hjemme. Vi er ganske enkelt blitt Obos-ligaens beste supportere. «Mange motstandere. Ingen motstand.» Og alle gutta på laget er veldig tydelige på at trøkket fra tribunen utgjør en viktig forskjell. De inspireres og orker mer. Mye mer.

Høstsesongen i gang. Endelig. MIF-supporternes favoritt-tid på året. Med god grunn. Gutta er varme og har starta poengsankinga. Mandag kommer serietoer Sandefjord på besøk. Årets hittil viktigste kamp for å holde liv i opprykksdrømmen. På 3050-feltet, stappfullt av stående, hoppende, klappende og syngende fans, skal det bli et elektrisk lurveleven gjennom hele kampen, et volum som vil overgå alle tidligere Obos-ligakamper. Og i helga skal du kjøpe en eske IFA og gjøre deg klar. La engasjement og følelser få utløp. Du skal være litt gæren en mandags kveld, la deg rive med, løfte rumpa fra setet og synge av full hals. Du skal være med og utgjøre den viktige forskjellen spillerne snakker om. Jeg veit du har lyst! Kom an! Sammen er vi Mjøndalens tolvte mann. Og trettende.

«Vegard Hansens brune armé! Vi er 3050 Mjøndærn!»

primi sui motori con e-max