Braskereidfoss – et klubbdefinerende vannskille

 K.A.Fridtun Ostlendingen 0 1Foto: K.A.Fridtun, Østlendingen

- Brasskræfåss?

- Brasseskrævkrafsecross?

- Atte hæ? Vanskelig å uttale selv en tirsdagsformiddag, si? Og hva betyr det?

Braskereidfoss, heter det.

For å servere litt Wikipedia-basert fakta: Braskereidfoss er et bittelite tettsted, sånn omtrent to og ei halv mil sørøst for Elverum. Om du vanker i et hardt rånermiljø, vil du kanskje nikke så håkkisveisen blafrer når det spesifiseres at Braskereidfoss ligger i Våler kommune. Der ligger nemlig Vålerbanen, et lite mekka for alle som synes det er fett med slædding, svidd gummi, flammelakk og uforholdsmessig dyre felger på gamle, senka Volvo 240-er. Men at Braskereidfoss bare har sånn omtrent 243 innbyggere (pr. 2018), det visste du neppe.

Sånn kunnskap om et så lite sted er i de aller-aller fleste sammenhenger helt meningsløs, og neppe noe kjempevellykka partytriks. I Mjøndalen, derimot, har bittelille Braskereidfoss en helt spesiell posisjon. Hvis du ikke visste det, er du enten for ung eller du bør lese den alltid gjeldende regel nummer én: Ta deg sammen!

I gnistrende kaldt og klart høstvær den 28. oktober i 2006 spilte Mjøndalen IF nemlig en superviktig kamp der. Og tapte.

Men mer om det seinere.

Jeg er gammel nok til å huske flere – slik jeg ser dem – definerende begivenheter i Mjøndalen IFs nyere historie. Gjentatte triumfer og over sånne som skarrer på r-ene og spiller i helrødt utelater jeg i denne omgangen. For Mjøndalen er det nemlig så lett å vinne over Brann at det hører til normalen.

Men jeg har lyst til å nevne for eksempel at Roy Amundsen, den tidligere seriemesteren (Start, 1978) og landslagskeeperen, gjorde comeback på øverste nivå og signerte for Mjøndalen i 1985 – på direkten i Sportsrevyen! Amundsen var sentral den påfølgende sesongen da Per Terje (selvsagt!) med siste spark på ballen i hele 1986-sesongen snudde til 2-1-seier og sikra Mjøndalen seriesølv foran tidenes bunnrekord i norsk toppdivisjon: 202 betalende tilskuere - https://www.youtube.com/watch?v=cy7-S9c0R8I.

Seriesølvet i ’86 ga muligheten til UEFA-cupspill (nå Champions League) året etter, mot sjølveste Werder Bremen, med megastjerner som Oliver Reck, Rune Bratseth, Mirko Votava og Karl-Heinz Riedle på laget. Hjemmekampen hopper vi over, men at klubblegenden Per Terje (igjen, hvem ellers?) skulle sørge for borteseier i returmøtet på Weser Stadion, var en bombe av de sjeldne. Selvsagt var jeg til stede på semifinalen i cupen mot erkerivalen i 1991. Samme sesong rykka Mjøndalen opp til Tippeligaen, mens de blå rykka ned. Og jeg er fortsatt sur på Kai-P. Johansen for straffemissen på 0-0 foran ca. 8000 tilskuere hjemme mot Rosenborg i mai 1992. Hvem veit, kanskje en seier over RBK der ville gjort at Mjøndalen holdt seg i Tippeligaen det året? Og overtok hegemoniet som distriktets storklubb? (Beklager, Kai-P., men tenk om…? Et definerende mislykka straffespark?)

Isteden blei nedrykket i ’92 bare begynnelsen på vårt kjære Mjøndalen sin nedtur: Snart blei ikke Mjøndalen lenger omtalt på Sportsrevyen, og man måtte etter hvert være tekst-TV-nerd for å finne MIFs resultater fra kamper mot lag uten klang, spilt på baner uten navn. Den store nedturen bånna seg med en åtte år lang ørkenvandring på fjerde nivå i norsk fotball.

Åtte år! Nivå fire!

Helt fram til 2006. Da blei Vegard Hansen ansatt som trener. Sjøl var jeg skeptisk. Jeg forbandt Vegard med erkerivalen i blått, og etter min smak hadde han i overkant mye våt voks i det lange håret. Men 3. divisjon blei vunnet på overbevisende måte. Mjøndalen var igjen klare for et nåløye som ikke en gang Disney-Askepotts musehjelpekorps ville klare å få en tråd gjennom på julaften på første forsøk: kvalik over to kamper om opprykk til 2. divisjon.

Motstander: Elverum. Fotballspillere fra en håndballgal by.

Hjemmekampen på Nedre Eiker gikk i drittvær. Vi vant 2-1, og Elverums mål blei scora av en spinkel 15-åring ved navn Vegar Eggen Hedenstad.

På Elverum var stadion under ombygging, så returkampen måtte flyttes. Nettopp: Oasen på den andre sida av den nevnte ørkenen skulle altså bli Braskereidfoss.

Og mjøndølingene mobiliserte, sjøl om turen var (i MIF anno 2006-perspektiv) lang. Busslast på busslast. Hundrevis av oss – nesten dobbelt så mange som det fins innbyggere på Braskereidfoss – stilte vi oss opp på grasvollen ved banen. Allerede der var innrykket av bortesupportere en toppklubb verdig. Med nysydde flagg, nykjøpte skjerf og bluss som røykla hele banen. NFF har ikke de strenge regelbrillene sine sikta inn på en skarve kvalikkamp i 3. divisjon, tenkte vi.

Og for! En! Kamp!

Den overgikk hjemmekampen mot Bodø/Glimt våren 2019 med kraftige Karsten Warholm-steg når det gjelder dramatikk og nerve. Alle spillere på begge lag gikk inn i alle taklinger med full dødsforakt og null frykt for kort. Det blei grisetakla i både lår- og hoftehøyde, og den ene etter den andre blei utvist. At ikke banen blei storma av forbanna MIF-tilhengere – forbanna på dommeren, linjemann og Elverum-spillere – er ubegripelig.

Jeg husker alt: Mads Hansens innlegg til Henrik «Hoppfallera» Hontvedt sitt ledermål, Babous innlegg til Adrian Paul på offsidegrensa da sistnevnte heada inn 2-2 og den intense spenninga i ekstraomgangene.

Det mange kanskje har glemt, er at Mjøndalen faktisk tapte denne kampen. Aldri har så mange mjøndølinger storma banen i sanseløs jubel etter et 3-2-tap. Mjøndalen vant nemlig takket være bortemålsregelen. I nyere historie vil kampen på Braskereidfoss stå som et vannskille – et klubbdefinerende og identitetsskapende bortetap.

Sammenlagtseieren på Braskereidfoss og opprykket til 2. divisjon blei den første steinen i det etter hvert imponerende byggverket som Mjøndalen IF nå representerer. Få år seinere var vi tilbake i norsk fotballs ypperste selskap, og i mangel på en Henrik Hontvedt å sentre til, fant Mads Hansen det for godt å banke kula i gållen sjøl, i hjemmeseieren mot giganten Rosenborg. Snakk om reise!

Vi er vant til å være minst, vi. I toppfotballsammenheng, altså. Fra den minste plassen, med det minste stadionanlegget og det laveste tilskuersnittet. For ganske få år siden var Mjøndalen en klubb som veldig få egentlig brydde segom. Jeg var på hils med nesten alle som var på de slitne tribunene på gamle Nedre Eiker. Nå har det også snudd. For litt siden uttrykte sågar kronprinsesse Mette Marit på Instagram, at hun ville feire bursdagen sin på Mjøndalen-kamp. Jo, det er helt sant!Mette Marit

«Real Mjøndærn».

Det ville vi neppe fått oppleve hvis ikke Mjøndalen hadde begrensa tapet i knokkelkampen på Braskereidfoss til bare ett mål.

På søndag møtes Mjøndalen og Vålerenga i siste runde i årets Eliteserie. Et nytt potensielt vannskille, en klubbdefinerende kamp, der Mjøndalen – med seier – kan redde plassen og gripe muligheten til å etablere seg i vår øverste serie. Det vil du ikke gå glipp av. Det er meldt vinterlige forhold, så det er en ypperlig anledning til å stå, hoppe, veive og synge. Vi veit at gutta liker det, nemlig. Og kronprinsessen har nok mindre lyst til å feire sin neste bursdag på en kamp i OBOS-ligaen.

P.S.: Følgende scenario er faktisk en mulighet: Mjøndalen slår Vålerenga 2-1, mens Kristiansund spiller 0-0 mot lillebror fra Drammen. Da vil Mjøndalen og Nedre Pukerud stå dønn likt på tabellen, både i poeng og antall scora/innslupne mål. I så fall går Mjøndalen forbi erkerivalen – på innbyrdes oppgjør.

P.P.S.: Sjansene for det er selvsagt ørsmå. Kristiansund pleier å score masse mål på hjemmebane.

Film fra knokkelkampen på Braskereidfoss her: https://youtu.be/DGYD_hGACck

K.A.Fridtun Ostlendingen banestormingFoto: K.A.Fridtun, Østlendingen

primi sui motori con e-max