Skal vi tro på resultatene?

I fotballens 1. divisjon deles det ikke ut stilkarakterer eller trøstepoeng. Endelig målprotokoll avgjør poengfangsten, uansett spill og sjanser. Til tider brutalt urettferdig, og noen ganger mener jeg sluttregnskapet ljuger.

 

Etter to kamper mot to bunnlag står Mjøndalen igjen med null, nada ingenting. Ikke ett forpint lite trøstepoeng skulle vi få, til tross for god innsats og gigantiske målsjanser. Jeg er ikke enig med dem som sier at vi ikke fortjener bedre.

La oss ta et kontrafaktisk tankeeksperiment. Mads Hansen hadde jo faktisk én stor målsjanse i begge kampene, begge med uheldig utfall. Hva om han hadde scora? På stillingen 1-1 mot Tromsdalen smalt ballen i treverket, og på 0-0 mot Alta gikk ballen over fra kloss hold. Med to mål istedenfor null tror jeg poengregnskapet ville slutta på seks.

MIF ville vært ett poeng bak direkte opprykk. De store avisene hadde genierklært Vegard Hansen, Mads Hansen og hele klubben i samme slengen. «Nå er MIF modne for Tippeligaen», hadde det stått.

Isteden står det om faren for å miste kvalikplassen, og isteden er det pessimistene som prater høyest i Arbeidergata. Sjøl nekter jeg å tro på regnskapet. Jeg har sett et lag som ikke står tilbake for noe topplag - et lag som styrer kampene mot gode motstandere. Det har vært målsjanser nok til å vinne, men ikke kalde nok hoder i avgjørende øyeblikk.

Det er fem kamper igjen – den første av dem mot Kristiansund. Vi er ferdig med topplagene. Ferdig med Nord-Norge. Ferdig med å skyte utafor. Det er fortsatt tid nok igjen til at Mads kan få sin revansj, og god tid til å vise norsk toppfotball det vi brune veit - at Mjøndalen er et av de to-tre beste laga i årets 1. divisjon. Dette blir en ulidelig spennende innspurt.

Ingen grunn til å henge med hodet - all grunn til å komme seg på kamp!

primi sui motori con e-max